Når jeg planlegger en artikkel, skjer det ofte først inne i hodet mitt. Ofte seint på kvelden eller tidlig på morgenen. Noen ganger våkner jeg om natta med gode ideer til hva jeg skal skrive om. Når disse tankenen så kommer ned på arket (eller PC'n), ser det gjerne ikke fullt så bra ut. Etter noe tid leser jeg gjerne over artiklene mine og da hender det at det som var opphissende rødfarge over mine egne argumenter forandrer seg til klebrig rødme. "Har jeg virkelig skrevet dette?"
Sånn tror jeg presidenten i det monegesiske bridgeforbundet, Jean Charles Allavena, har det i dag. I går la han ut denne artikkelen og jeg både tror og håper han skammer seg.
Jeg kan godt både forstå og akseptere Allavena sine innvendinger mot Boye sin framgangsmåte. Boye selv vet at han har satt til side mange skrevne og uskrevne regler for hvordan man fremmer en sak, så den kritikken tror jeg han lever med. Det jeg skjønner at Boye ikke kan leve med, er at det såes tvil om hans motiver i saken. Allavena sier blant annet "Hvorfor tok du ikke tak i ryktene da du hørte om dem i 2012? Du "valgte" til og med å spille på lag med dem"
USA gikk i land i Nomandie i 1944. Enkelte vil hevde at de burde gjort det i både 1942 og 1943, men land som satt på baken og bare kikket på nazistenes herjinger i Europa, bør veie sine ord hvis de våger å kritisere tidspunktet. Hadde ikke USA gjort det de gjorde, ville vi sannsynligvis snakket tysk hele gjengen.
På samme måte er det uhørt å kritisere Boye for ikke å ha gjort noe tidligere. Boye sier i sitt svar at "Hvordan skulle jeg kunne gjort noe når jeg ikke visste noe?". I etterpåklokskapens tidsalder er det mange vise menn, men Allavena trår kraftig over streken i sin artikkel. Han antyder også at tapet i kvartfinalen var utslagsgivende for Boye sitt framstøt. "Selvsagt var det det," svarer Boye. "Hadde jeg vunnet kampen ville jeg sovet og forberedt meg til semifinalen". Mistanken var likevel både sådd og godt voksende, og det som skjedde sommeren 1944 ville kanskje blitt utsatt til høsten samme år. Angrepet hadde kommet! Selv Boye tror jeg ikke ante rekkevidden av det han startet på og det er ting som taler for at vi enda ikke er i mål.
Det aller, aller verste er at Allavena betviler Boye sin integritet og mer enn antyder at dette er hevn for at noen har slått han i bridge. Skam, sier jeg bare. Den samme Allavene klappet i hendene for at Fisher-Scwartz ble anmeldt, men når det kommer til Fantoni - Nunes fra hans eget forbund, får pipa en annen lyd. Skam igjen, sier jeg. Hvis det stemmer at tekstmeldinger fra Monaco har innehold setninger om at "trenger du rullestol, Brogeland, så har vi mange av dem her i syd", så må det få sivilerettslige konsekvenser. Direkte trusler mot enkeltpersoner er straffbart og bekyttes ikke av ytringsfriheten.
Hvis presidenten i Monaco sitt bridgeforbund sine tanker er representative for andre pamper i organisasjonen vår, blir jeg bare enda sikrere i at noen måtte ta saken i egne hender. Jeg er demokratisk av hele mitt hjerte, men i en alder av 17 år i 1979 husker jeg at jeg jublet for aksjonistene som lenket seg sammen i Alta for å stoppe utbyggingen av vassdraget. Sivil ulydighet ble det kalt. I juksesaken vår måtte tydeligvis noen gå til innkjøp av kjettinger og jeg takker Moi kommune for at skolevesnet lærte Boye å stå opp for det man tror på. Det er ikke alltid slik at målet helliger midlet, men dette er en slik sak.
Alle er ikke enige i den siste setningen.
_________________________________________________________________________
