Det ble ingen suksess for Ungarn i fotball-EM forleden. De ble til slutt slått hele 4-0 av Belgia, som var regnet som favoritter på forhånd. Resultatet løy nok litt. Så mye bedre var ikke belgierne. Ungarn hadde sine sjanser de også. Men i fotball er det målene som teller. I lagbridge er det IMPene.
Jeg fulgte andreomgangen av kampen på en fotballpub i Budapest sammen med et hundretalls Ungarnpatrioter. De holdt på humøret gjennom hele kampen, selv da sifrene etter hvert ble stygge.
Da dommeren blåste av kampen fikk Ungarn applaus fra tilhengerne på puben, på tross av at de hadde tapt 0-4. Det fikk meg til å tenke. Det er viktig å støtte laget sitt i tykt og tynt, gjennom medgang og motgang, oppturer og nedturer.
Selv er jeg Startsupporter. Laget har ikke vunnet en eliteseriekamp på nesten et år. Likevel har jeg aldri vært inne på tanken om å vende ryggen til laget. Ingen medgangssupporter altså.
Som GeO skrev i forrige uke er det en del som har lett for å innta rollen som medgangssupporter, også når det kommer til Norges bridgelandslag.
Da det ble seier i VM 2007 og EM 2008 var det lett å si: "Vi er best i verden!"
Når det ikke lenger går fullt så bra er det ikke lenger snakk om "vi". Da er det "de" og "de" som er så dårlige at enkelte nærmest ikke vil vedkjenne seg at de heier på sitt eget lands lag i et internasjonalt bridgemesterskap.
Selvfølgelig er det lov å være skuffet når laget ikke oppnår så bra resultater som vi håper og forventer. Det må man også kunne gi uttrykk for.
Likevel mener jeg det bør være slik at alle støtter det landslaget som enhver tid spiller med flagget på brystet. Også når det går dårlig.
Slik ungarerne støttet sitt fotballandslag mandag kveld.
Tenk så gøy det vil være om vi alle etter EM i Oostende om to år kunne si:
"Vi lyktes og er klare for VM igjen!"
