Onsdag skal det spilles semifinale i Winter Games i Praha. De kampene går dessverre uten norske spillere siden De BOTTON, det eneste laget med norske spillere som hadde kommet seg til kvartfinalen tapte mot ALPERT. Det er et lag med tre velkjente italienere, en spiller fra USA og en fra Colombia.

Kvartfinalen var jevn. De BOTTON tok ledelsen i det første av fire sett, men tapte det andre og det tredje. Selv om de avsluttet med å vinne det siste settet ble det tap.

I 3.sett startet det litt heldig for De BOTTON, 11 IMP inn for en slemsving der ALERT sin spiller bommet trumfvalget med ni trumf tilsammen hvor damen manglet.

Men så snudde det.

ALPERT vant åtte spill på rad og noterte 56-0 IMP på de spillene. To av dem var slemvinger. Den ene var for ALPERT en veldig heldig slem utenfor sonen hvor det fornuftig endte kun i utgang for DE BOTTON sitt par ved det andre bordet, 11 IMP ut.

Så kom dette:

Giver syd, alle i sonen

                SYD

Du kan jo vurdere hva du velle gjort slik meldingene gikk. Du åpner med 1 kløver og får 1 hjerter fra makker. Øst spretter innpå med 2 spar - svakt innhopp - og da er det logisk å si 3 kløver med syds kort. Nord kom så tilbake med 3 spar – krav, og syd sa 3NT. Nå kom 4 ruter fra nord.

Hvordan ville du tolket den meldingen etter denne utviklingen?

Er det en kontrollmelding med kløver som trumf? Er det en naturlig melding? I så fall, hvorfor meldte ikke nord 3 ruter i stedet for 3 spar?

Jeg synes Hoftaniska sin melding over 4 ruter var en grei, praktisk løsning, han hoppet til 6 kløver og det gikk pass rundt. Og det var en bra kontrakt, men ikke god nok slik det satt imot:

Det er ganske surt å gå bet i 6 kløver siden kun K-10 fjerde i mot i trumf gir bet.

Ved det andre bordet meldte øst inn kun 1 spar. Da fikk syd hoppet til 3 kløver. Det fulgte en lang meldeserie som jeg ikke kan si så mye om uten å kjenne parets avtaler. Syd sa til slutt 6 kløver, men nord avsluttet med 6 ruter. De hadde funnet toppkontrakten som dog måtte spilles litt forsiktig. Men alle som var i 6 ruter (fire av åtte N/S-par) vant den, og en av dem fikk tretten stikk. Det norske paret var alene om å gå bet i 6 kløver. Ett N/S-par til gikk bet i slem, men de var i 6NT. Dessuten var to N/S-par kun i utgang.

Spillet kostet 16 IMP i den kritiske fasen av kampen. Sluttresultat: 107-137

Mens lagturneringen går mot avslutning har 70 lag spilt Board-A-Match turnering. Sofie Græsholt Sjødal spiller i den turneringen på lag Team Funbridge som foruten Sofie har med spillere fra Ungarn, Nederland og Italia. Etter to av tre dagers kvalifisering lå de på 2.plass. Det ble 7.plass etter den tredje dagen, tirsdag. Onsdag og torsdag skal det spilles A- og B-finaler i BAM'en.

Dette innlegget handler om meldestil og litt om bridgekulturen i forskjellige bridgenasjoner. Hva er best? Agressiv stil, passiv stil, eller kanskje noe midt i mellom?

Hvordan utvikles en «egen» kultur i en bridgenasjon eller et område?

Hva vil funke best i internasjonale turneringer?

Det er fordeler og ulemper med alt, både system, avtaler for motspill og meldestil. Men her kommer en tirade med hva jeg mener om dette med meldestil. Hvis du ikke er så interessert i slikt og kanskje synes mitt innlegg virker å være mest sutring kan du bare surfe videre på nettet der det jo som kjent er mer enn nok å lese om - på godt og vondt.

En skal være forsiktig med å klage på lagkamerater. Mange gjør det for ofte, og så glemmes hva man kunne gjort bedre selv. Det er bedre å fokusere på egen innsats og ikke bry seg om det som kommer fra lagkameratene da man ikke kan gjøre noe med det uansett. Men av og til føles det litt surt når viktige kamper tapes og en ikke har spilt så verst, men merkelige resultater på mange spill til stadighet kommer fra lagkamerater som regnes som toppspillere. Sånn føltes det da mitt lag røk ut i kvartfinalen i en stor turnering i Australia forleden hvor vi hadde antatt sterke lagkamerater. Det var ikke sånn at makker og jeg briljerte, men det var stort sett grei pluss på våre lister, i alle fall om en skal tro butlerscoringen. Mer enn å klage er dette et hjertesukk som handler om meldestilen størstedelen av den australske bridgeeliten har lagt seg til. Jeg setter min lit til at ikke mange australiere leser denne bloggen, men gjør noen av dem det for det jaggu gå, for det følgende er sant.

Hvorfor gjør ikke et stort land og en stor bridgenasjon som Australia det bedre internasjonalt? Landet har fem ganger så mange medlemmer i bridgeforbundet sitt enn det er i det norske forbundet. Flere australske enkeltspillere og makkerpar gjør det skarpt i interenasjonale turneringer som for eksempel i USA, men som nasjon er de nesten aldri å regne med i VM-sammenheng i motsetning til Norge som er vel etablert blant de beste bridgenasjonene i verden.

Det er et par ting som skurrer. For det første spiller en rekke av Australias beste spillere profesjonelt, dvs. i stedet for å ha en vanlig jobb spiller de med sponsorer i store deler av året for å tjene penger til livets opphold. Fair enough, men dermed blir ikke de makkerparene som skal representere landet i VM godt nok samspilt. De har uttakningsturneringer for landslagene, noe som virker fornuftig og for mange synes å være mer rettferdig enn rene uttak (selections). Men det er blant spillerne Down Under åpenbart noen klikkdannelser, dvs. noen av de beste ønsker ikke spille på lag med enkelte andre av de beste osv., så de får så godt som aldri satt sammen sitt landslag med de seks, eller i alle fall fire-fem beste spillerne. I Norge har det tradisjonelt vært «selections», i alle fall når det gjelder åpen klasse, dvs. landslagene blir tatt ut uten noen trial-turnering. Det kan kanskje virke urettferdig for noen, men det gjør at to-tre norske par får spille flere mesterskap på rad og får verdifull erfaring. Det er for eksempel ikke tilfeldig at Norge vant VM i 2007, for da hadde stort sett de samme spillerne vært på landslaget i flere år. Så den norske modellen virker tydeligvis bedre enn den australske.

Det er imidlertid en annen utvikling som de siste årene er merkbar. Meldestilen blant spillere i Australia, og kanskje også i enkelte andre land (men ikke så mye i Norge så vidt jeg vet?) har forandret seg til en stil hvor det meldes vanvittig aggressivt, noe som for mange har blitt en slags besettelse. Spesielt gjelder det åpningstil, både på ett-trinnet og sperreåpninger.

Meldingene i bridge er helt klart mer aggressiv enn i «gamle dager». Nå for tiden får en sjelden melde i fred. Og det vil normalt ikke fungere godt å spille med en passiv stil. Spørsmålet er imidlertid hvor langt en bør gå i å være «agro». Min påstand er at en helt crazy åpnings- og/eller sperrestil vil slå tilbake på en selv, og på en merkelig måte kan gjøre makkerparet mer passivt. Det gjelder spesielt hvis det åpnes på to-tre og firetrinnet med elendige farger og nesten helt uten HP en gang mens en har mer normale sperrehender neste gang. For makkeren tør ikke tråkke til, for eksempel for å sperre videre. Et for stort sprang mellom det beste og verste man kan ha for en sperremelding gjør altså makkeren usikker og kanskje passiv. Selv er jeg ganske sikker på at en sånn overdreven aggressiv stil ikke er vinnende bridge i det lange løp.

Tilbake til «hjertesukket» angående turneringen i Australia forleden. Mine lagkamerater spilte stort sett godt, men det var svingspill ved deres bord hele tiden. De kunne komme med lister med +40 IMP eller mer på butleren, og så i neste runde -40. Greit nok kanskje, hvis totalen er pluss. Men det var i kvartfinalen det ble litt for mye av det gode.

De bruker 2 hjerteråpning som begge major, minst 4-4 og under åpning, type «Ekrens». Det kan meldes nesten helt uten honnørpoeng utenfor sonen, og noen ganger med bare 4-4, og kanskje 3-5 (?) i de to majorfargene. Tro det eller ei. Og jeg spør: hvordan kan da makkeren vite hva han skal gjøre?

I ett spill ble det åpnet med 2 hjerter med 3-5-3-2 fordeling hvor hjerter konge i femkortsfargen var det eneste honnørkortet. Forstå det den som kan, for mer enn en å være vinnende strategi er vel dette å gjøre om bridgen til en slags bingo? Vel, i det aktuelle spillet ble 2 hjerter doblet med pass rundt da motparten selvsagt også kjenner til den superagro stilen og sikler etter å få inn et stort "number" for doblet beteplukk. Han som hadde åpnet angret seg nok da det gikk dobler og pass rundt, og han var åpenbart litt i sjokktilstand (?), for da han spilte den doblede kontrakten så han ikke at det var bare å være litt forsiktig så ville de bli åtte stikk og en «fet» +470 på bok. Da kunne de slått seg på brystet og sagt, «stilen funker!». Det ble dog en bet, men -100 på det spillet var ikke noe stort drama, kun en misset sjanse. Så i det neste settet kom nok en 2 hjerteråpning (syd) fra samme spiller, og makkeren satt med dette:

            NORD

Syd åpnet altså med den aggressive 2 hjerteråpningen deres, og vest doblet opplysende. Hva ville du nå meldt hvis du var hjernevasket til å ha denne meldstilen?

Med forrige 2 hjerteråpning i friskt minne passet nord. Da meldte øst 3 ruter, og det kom pass fra syd og vest. Hva nå?

Dette er et godt eksempel på hvordan den superagro stilen kan gjøre makkerparet som sådan passivt. For nord ga opp! Han tenkte kanskje heller forsøke å få inn en liten pluss i motspill mot 3 ruter heller enn å gå bet selv hvis åpneren har bare tull for sin åpning.

Vel, det kunne blitt rett, men ikke når de har sånn «meldediare» at de må åpne med hva som helst og noen ganger har bra eller spillesterke kort. For slik så hele spillet ut:

Ja, du har helt rett - dette er da bare tull! Men det er sant...

Denne gangen hadde åpneren en spillesterk hånd. Ved de åtte bordene i kvartfinalen ble det spilt 4 hjerter med ti stikk over alt, N/S +420 som må sies å være en helt normal score med disse kortene. Dette såkalt superaggressive makkerparet spilte imidlertid motspill mot 3 ruter som ble vunnet, Ø/V +110. Et slikt resultat på et helt vanlig og ikke vanskelig spill, av et makkerpar med to anerkjente, gode og erfarne spillere er nesten en hån mot spillet bridge. Det er kun til å bli i dårlig humør av.

En ting 50+ år i bridgen har lært meg er at en ikke bør gå rundt å klage om makker eller lagkamerater har gjort en feil, for eksempel ikke funnet riktig spilleplan eller gjort feil i motspill. Det skjer for alle! Bridge er et spill hvor det gjøres feil! Men å kritisere dem som nesten gjør om bridgen til et nytt spill er vel greit?

Mitt tips er å diskutere dette med meldestil med makkeren sin. Hvor aggressive bør meldingene være og i hvilke situasjoner er det greit å tråkke til. Stilen bør dog deklareres hvis den er utenom det vanlige (hva nå det er...), for motparten har også krav på å vite hva slags stil det spilles med.

Spranget mellom de beste og verste man kan ha for en sperremelding må defineres, og det intervallet kan ikke være for stort selv om man ikke kan forvente å få utdelt så mange idelle hender. Man må melde av og til likevel. Og en kan ikke være for passiv. Er man det blir man spist til frokost av de beste parene. Men det handler altså om å finne den riktige balansen i dette som i alt annet...

Det forrige innlegget her i bloggen handlet om å spille bridge på en måte som ikke er etter min smak, en moderne, superaggressiv meldestil som etter mitt syn ødelegger noe av det vakre med bridgen og gjør den til et lotteri. Det skinte vel gjennom en viss frustrasjon i det innlegget, og hvem spør meg, en spiller som har begynt å dra på årene og kanskje er for gammeldags? 

Verden går videre - dog litt på skakke - og det gjør bridgen og.

Men jeg liker ordentlig bridge.

Det blir det forhåpentligvis over helgen på den internasjonale bridgescenen. Mandag starter WORLD BRIDGE TOUR MASTERS REYKJAVIK som spilles i tiden 27.- 30.januar, forut for den populære bridgefestivalen på Island (30.januar – 2.februar).

WBT-turneringene er lagtuneringer med svært høyt nivå. Store deler av verdenseliten deltar, også i den kommende turneringen. Listen over lagoppstillingene finner du her.

Det vil være med norske spillere på flere av lagene. Mer om det samt spill og resultater vil du kunne lese om flere steder, bl.a. her i bloggen.

Vi tar med et spill fra WBT MASTERS COPENHAGEN i oktober 2024. Da gikk lag De Botton med bl.a. norske Hoftaniska-Charlsen til finalen som de tapte mot et knallsterkt amerikansk/polsk lag. De Botton vant imidlertid SWISS’en (monrad) som var kvalifisering til sluttspillet. Dette spillet er fra en av de kampene.

Lilleslem i ruter står om den spilles av syd. Da er hjerteren beskyttet mot utspill gjennom A-Q. En kan trumfe en spar på den korte trumfhånden, så gi bort til ruter konge. Øst kan lite gjøre, og med for eksempel hjerterskift idet øst vinner for ruter konge vinnes med esset, så uttrumfing fulgt av at en hjerter kastes fra nord på syds kløver. Om nord er spillefører som er naturlig om det blir ruterkontrakt går det ikke bra hvis det kommer hjerter ut. Hvis det gås opp med hjerter ess på hjerter ut fra øst prøver nok spillefører tre runder kløver, men vest kan sette i en trumf tredje gang, og da blir det en hjertertaper og en trumftaper.

Hva med 6NT?

Det blir bet i 6NT spilt av nord om det kommer hjerter ut fra øst. Men det står tolv stikk i grand om syd er spillefører. Sitsen må imidlertid leses korrekt om utspillet ikke er favør.

Hoftaniska-Charlsen var i 6NT spilt av syd mens N/S ved det andre bordet spilte en fredelig 3NT med 11 stikk, +460. Så her var det stor sving på gang alt etter om slemmen ville bli vunnet eller ikke, 11 IMP inn eller 11 IMP ut, med andre ord 22 IMP i sving.

Det ble imidlertid et enkelt spill da vest prøvde liten hjerter ut som gikk til syds dame som ga det tolvte stikket. Øst fikk for ruter konge, men det var alt siden ruteren satt jevnt fordelt og det var 3+2+4+3 = 12 stikk og +990 som altså var verd 11 IMP.

Hva med annet utspill?

6NT er en bra kontrakt. Ruter konge kunne jo vært plassert hos vest, og hjerter konge kunne også vært fordelaktig plassert for spillefører, hos øst. I så fall kunne det vært tretten stikk.

Men så snilt satt det ikke.

La oss si det kommer kløver eller ruter ut (det går bra med spar ut også). Ruteren godspilles, og øst spiller vel hjerter knekt tilbake. Da må spillefører gjette. Enten ta hjerterfinesse som er rett om øst har kongen, eller gå opp med esset for å spille på skvis. Skvis i denne kontrakten avhenger av at samme motstander har minst fire spar og hjerter konge.

Vinnervarianten: etter å ha gitt bort for ruter konge og fått hjerter tilbake og valgt rett - dvs. sust opp med esset - spilles ruterstikkene. Så kløverstikkene, og før den siste kløveren ser det slik ut:

På kløver konge forsvinner hjerter 7 fra nord, og vest må enten gi opp sparholdet eller kaste hjerter konge slik at syds dame gir stikk.

Ordentlig bridge...

Slem...eller ikke?

Her er et spill fra semifinalen i Winter Games i Praha.

Øst er giver og N/S i sonen. Etter pass fra øst åpner mange på syds plass med 2NT. Da har nok nord litt for lite til å tenke på slem om ikke syd superaksepterer en overføringsmelding til hjerter. Det normale er å havne i 4 hjerter, eller kanskje 3NT om nord overfører til hjerter og foreslår 3NT. 

Hvis det spilles med sterk, kunstig 1 kløver blir det lettere å finne ut endel mer siden meldingene starter lavere. Men så spørs det da, er det å finne ut mer av det gode her hvis det gjør at man fristes til å melde slem?

Hvor bra er slem med disse kortene, og hvilken slem er eventuelt best?

I 6 hjerter må sparfinessen gå (50%), for det finnes ingen avkast og trumfesset må de jo få for. Dessuten er det en fare for singeltonutspill i ruter, og da blir det ruterstjeling om det den med trumfesset spiller ruter til stjeling. Så 6 hjerter har litt mindre enn 50% sjanse, altså ingen god slem.

Hva med 6 ruter? 

Slike kontrakter med 4-4 tilpasning med 5-3, kanskje til og med 5-4 tilpasning i en annen farge kan være fine siden sidefargen gir avkast. I et tidligere innlegg fra turneringen i Praha så vi en vakker kløverslem hvor de hadde 4-4 tilpasning i kløver og 5-4 tilpasning i hjerter! Avkastet hjerterfargen ga i kløverkontrakt var gullkantet. Men slike superkontrakter er ganske ofte litt vel romantiske. Ikke sjelden er det noen skjær i sjøen.

I dette spillet kan hjerterfargen gi to sparavkast i ruterkontrakt. Da er det liksom ingen tapere utenom hjerter ess, men det er et problem med dette, det er ikke så enkelt. Før hjerterfargen skal kunne gi de to avkastene må jo trumfen tas ut, og om trumfen sitter 3-2 blir det i så fall kun en trumf igjen på hver side. Så sparfinesse må nok gå for at det skal bli tolv stikk i ruterkontrakt også. Og det er enda verre om trumfen (ruter) sitter 4-1. Dessuten kan det bli hjerterstjeling direkte i ruterkontrakt.

Så det er ingen god slem i dette spillet. Den beste slemmen hvis man er veldig optimistisk og går på til seks-trinnet er vel 6NT spilt av syd (kløveren beskyttet) som kun avhenger av sparfinessen. Men både 6 ruter og 6 hjerter har selvsagt sjanser og kan gi gevinstspill hvis man tråkker på gassen og melder slem.

To av fire N/S-par spilte 4 hjerter, ett par var i 3NT. Versace-Sementa (lag Alpert) meldte seg opp i 6 ruter med nord som spillefører. Ble det gladspill?

Slik så hele spillet ut:

Sparfinessen går, men 6 ruter gikk en bet likevel siden øst fant hjerter og en hjerter til i starten, og vest tok beten med stjeling i andre stikk. Det kostet 13 IMP i det siste settet for lag Alpert som ledet semifinalen sin før de siste 14 soillene. De tapte til slutt med 16 IMP mot lag ZIP. Om slemmen hadde føket hjem ville det blitt 13 IMP inn, en sving på 26 IMP. 

Til finalen i Winter Games gikk ZIMMERMANN (Sveits) med sine polske og nederlandske proffspillere. De skal altså møte lag ZIP som består av to spillere fra Kroatia og to fra Serbia.